Idar Kreutzer

Omstilling uten opprør?

Fine momenter her, men turbulensen i selv omstillingene og disse prosessene mot eksisterende industri som legges ned, er uten virkelighetssubstans etter min mening.

Unions nedleggelse skyldes vel mest de dårlige vilkår i tilknytning til infrastrukturen. Totalt sett i Norge har f.eks. Trenæringen transportkostnader som er 20-35% høgere enn i Sverige og Finland. Selv om noe av dette kan være geografisk betinget, er det vel også i strid med EUs konkurranseregler.

Når disse omkostningene utgjør minst 20% av produksjonskostnadene i næringen og vi vet at f.eks. veinettet i Telemark og Unions råstoff-nedslagsfelt er landets dårligste gir det automatikk i beslutningene.

Beslutningen var jo som kjent å overføre Unions produksjon til andre anlegg, da til områder med bedre infrastruktur.

Sånn er det når bukken passer havresekken, dvs. staten bestemmer for mye i vei - og transportspørsmål.

Større lokal innflytelse over vegnett, energi og behovskapital, ville styrke tradisjonelle industrigrener under oljeregimet. Nå må alt bygges opp igjen når oljen tar slutt, hvordan dette regnestykket vil se ut til slutt kan gi en dårlig opplevelse for kommende generasjoner.

For trenæringen og annen tungindustri er det mye snakk om aktiv distriktspolitikk som har uteblitt. Alt for ofte blir Lundteigen og Sp stående alene i infrastrukturspørsmål som knytter seg til en totalløsning for landet, mens de andre tenker mest på de store stemmeregionene.

Helt enig, men nå kan vi jo få inn nye Prosjekter
her hvis det settes inn nye kroner, prosjekt-
kroner til og utvikle helt andre arbeidsområder
til og utforme nye kvalitets produkter der arbeiderne, eller de berørte kan være med og utvikle produktene fra spede start !
Jeg alene sitter med 30 prosjekter som kan være aktuelle men alltid så er det penger som stopper den vidre utvikling i mange prosjekter
i Norge på grunn av en Regjering og Storting og UD. og Innovasjon Norge som ikke vil satse på
nye produkter !
Hilsen The Fharaos

Problemet for meg blir når vi legger ned arbeidsplasser i Norge som (i 2005) går med 100 mill. i overskudd (Union) mens utenlandske bedrifter som har røde tall på bunnlinjen skal leve videre. Det var plasseringen sentralt i Europa som var avgjørende. Konklusjonen er altså at det er bedre å tape penger i Europa enn å tjene dem i Norge, noe jeg ikke kan forstå.
Jan Reinås var den som startet det som har blitt en klump rundt Norske Skog's fot. Oppkjøp i stor skala rundt om i verden (kjøp eller bli kjøpt var omkvedet). Den samme Reinås sitter nå i Norsk Hydro's styre som skal legge ned i Årdal og deretter bygge nytt i Quatar (Quatar er ikke omfattet av Kyoto-avtalen). Noen som ser et snev av likhet? Det er dette som i styrerommet så fint heter "omstilling og tilpasning til endringer i teknologi og markeder" men som vi kaller "Vi flytter dit det er billigst å produsere for på den måten levere høyere utbytte til våre eiere osv".
Så, Idar Kreudtzer, Omstilling uten opprør?, ja, mulig det. Men omstilling med fortsatt respekt fra de ansatte? Nei, den vil det ta lang tid for styre og ledelse i Norske Skog og opparbeide igjen!!

Det forundrer meg at Kreutzer på den ene siden hevder at omstilling er en vanskelig men nødvendig prosess, når han selv ikke evner å gi annet en generelle og særdeles innholdsløse svar på hvordan vi skal møte disse nødvendige omstillingene.

For det første er ingen omstillingsproseser like. De må ses ut i fra tid og sted. Omstilling i Årdal er ikke det samme som omstilling i Skien. I motsetning til Skien ligger f. eks Årdal langt uten for allfarvei preget av dårlig utbygd infrastruktur. Forutsetningene for innovasjon og nyskapning blir derfor fundamentalt forskjellig hvis man tar innover seg den geografiske konteksten, og hvilke konsekvenser dette har for økonomisk lønnsomhet og aktivitet.

For det andre er det lettere sagt enn gjort at myndighetene i samarbeid med bedrifter skal legge til rette for en såkalt "fornuftig og god omstilling". Under en omstillingprosess vil det alltid være slik at det er involverte aktører som besvisst ønsker å bevare status quo. Politikere er nå en gang avhengig av stemmer for å gjennomføre en politikk i likhet med at bedrifter ikke bare er avhengig av lønnsomhet, men også et bra omdømme. Jeg kan vanskelig se for meg en politiker som frivillig vil fortelle arbeidere at de dessverre må være innstilt på å miste jobbene sine i saker (a la Union og Årdal) som til de grader interesserer og engasjerer opnionen. Det handler ikke om å komme for sent på banen eller fokusere på symptomene, men faktisk å ta inn over seg noen harde fakta, at omstilling er et vanskelig og betent politisk tema, som politikere så vel som andre involverte aktører mer enn gjerne utsetter i det lengste.

For det tredje er det derfor vanskelig for meg med de sterke interessene og mangfoldet av aktører involvert i en omstillingsprosess, skal forbigås i stillhet uten tilhørende sinne og fortvilelse hos de som blir direkte berørt. Når Kreutzer snakker om å bære kostnadene for de få, og sikre gevinsten for flertallet bør han derfor være ærlig nok til å forklare årsakene for hvorfor såkalte gode omstillinger lett kan bli til dårlige. Dessverre handler omstilling ofte om å ta nødvendige, men upopulære beslutninger. Derfor vil det alltid finnes bakenforliggende krefter som bevisst motarbeider endring. Det finnes selvfølgelig både bedre og dårligere måter å gjennomføre en omstilling på, men å påstå at det i ethvert tilfelle bare er å se utviklingstrekk på et tidlig tidspunkt og ta konsekvensene av det, blir for enkelt. I så fall kan det meget godt hende at både Union og Årdal hadde vært nedlagt for lenge siden, men (heldigvis for mange) er samfunnet vårt for komplisert til dette.

Vinne ikkje premie med det der Sagafos...