Urimelig forskjellsbehandling

Av Idar Kreutzer - 06.feb.2008 @ 10:57 - Kommentér

Nye regler som trådte i kraft 1. januar fører til at 200 000 arbeidstakere i privat sektor mister en viktig del av sitt sosiale sikkerhetsnett. Hvorfor vil regjeringen forby like gode ordninger for ansatte i privat sektor som rammes av langvarig sykdom som det offentlige ansatte har?

Langvarig sykdom og uførhet gir et betydelig inntektstap for de fleste. Nå blir inntektstapet enda større for ansatte i privat sektor som er syke i mer enn ett år. Mens offentlig ansatte beholder retten til ytelser på 66 prosent av lønnen fra sin pensjonsordning når sykelønnsperioden er over, må ansatte i privat sektor fra 1. januar i år klare seg med folketrygden, uansett hvor gode pensjonsordning bedriften har.

Etter ett år med sykelønn må de fleste gjennom yrkesmessig attføring eller medisinsk rehabilitering før de eventuelt får innvilget uførepensjon. Attførings- og rehabiliteringspenger fra folketrygden utgjør 66 pst av lønn inntil 6 G (G = 66 812 kr), maksimalt ca 265 000 kr.

Private får halvparten
For ansatte i offentlig sektor vil tjenestepensjonsordningen sikre et tilegg til folketrygden slik at samlet utbetaling blir 66 prosent av lønnen opp til 12 G, maksimalt ca 530 000 kr, også mens man er på attføring eller rehabilitering. Som ansatt i privat sektor må du i verste fall klare deg med halvparten av dette inntil du eventuelt blir varig ufør og kan få ytelser fra tjenestepensjonsordningen. Å få redusert inntekten til 66 prosent vil i utgangspunktet sette de fleste i en alvorlig økonomisk situasjon og ytterligere reduksjon utover dette kan få dramatiske konsekvenser.

Offentlig sektor har gode tjenestepensjonsordninger som bidrar til økonomisk trygghet for ansatte som rammes av langvarig sykdom. Mange private bedrifter har skaffet like gode ordninger for sine ansatte. Hva er galt med det?

Forskjellsbehandling
Storebrand har fått mange reaksjoner fra bedrifter som er opprørte over den urimelige forskjellsbehandling som nå er innført. For å hjelpe disse bedriftene med alternative måter å sikre sine ansatte på, har vi tilbudt å administrere en såkalt driftspensjonsløsning som ikke rammes av regelverket. Det har vært stor etterspørsel etter slike løsninger.

Siste nytt fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet er imidlertid at de også vil forby slike alternative løsninger. I forslaget til "Bjarnetrygd" som nå er på høring skriver departementet i klartekst at enhver ytelse ansatte i privat sektor får fra arbeidsgiver som mottaker av det som nå skal hete arbeidsavklaringspenger (tidligere attføringspenger, rehabiliteringspenger eller tidsbegrenset uførestønad) skal føre til tilsvarende avkortning i trygdeytelsen.

Motsatt effekt?
Det er vanskelig å finne noe begrunnelse for disse innstrammingene i dokumentene fra regjeringen. Kanskje mener man at innstrammingene vil gjøre det mer attraktivt å komme tilbake i jobb. Effekten kan meget vel bli den motsatte: At mottakere av korttidsytelser ser varig uførepensjon som den sikreste veien til økt inntekt gjennom utbetalinger fra tjenestepensjonsordningen. Det virker også underlig at partier som med stor kraft har kjempet mot redusert sykelønn i andre sammenhenger skulle legge en slik tilnærming til grunn for sykdom som varer i mer enn ett år.

Et mulig argument for regelendringer kan være at samlet ytelse fra folketrygden og tjenestepensjonsordningene i enkelte tilfeller kunne komme opp mot 80 prosent av tidligere lønn. Det skyldes at mens uføredekningene i private tjenestepensjonsordninger er ment å dekke opp forskjellen mellom varig uførepensjon i folketrygden og nivået i pensjonsplanen (f. eks. 66 prosent), er korttidsytelsene fra folketrygden høyere enn varig uførepensjon. Dette kan imidlertid ikke være et argument for ikke å betale ut noe som helst fra disse ordningene. Det ville vært helt uproblematisk å lage en begrensning slik at tjenestepensjonsordningen bare kan utbetale forskjellen mellom ytelsen fra folketrygden og nivået i pensjonsplanen.

Ingen grunn til å vente
I forslaget som nå er på høring erkjenner departementet at det er ulik behandling av offentlige og private tjenestepensjonsordning i forhold til ytelsene som vil inngå i arbeidsavklaringspenger og åpner for å vurdere forholdet mellom arbeidsavklaringspenger og tjenestepensjon. Den vurderingen er det ingen grunn til å vente med. Når forslaget skal legges frem for Stortinget bør regjeringen rette opp i dette, slik at private bedrifter får samme muligheter til å sikre sine ansatte økonomisk under langvarig sykdom som offentlig sektor.


Oslo som finanssentrum

Av Idar Kreutzer - 17.okt.2007 @ 07:51 - Kommentér
Vi bør ikke se Finansplats Stockholm-initiativet som en trussel, men som en inspirasjon og en mulighet.

Finansnæringen har høyest verdiskaping per ansatt i Norge og store vekstmuligheter i en mer internasjonalisert økonomi. Det vil en rapport fra FAFO som offentliggjøres om få uker vise. Likevel er dette en næring som i liten grad har vært gjenstand for næringspolitisk debatt. Finansnæringens betydning er undervurdert, men også underdokumentert. For å bøte på dette og legge til rette for debatt om tiltak for å styrke norsk finansnærings konkurransekraft, har Storebrand gitt FAFO i oppdrag å kartlegge næringens omfang og betydning.

Konkurransen mellom byer som finansielle sentra har økt sterkt de siste årene. New York og London kniver om å være i tet, mens nye miljøer vokser frem og øker sin betydning i både i Europa og Asia. I Stockholm samarbeider finansnæringen og myndighetene om Finansplats Stockholm, med det mål å gjøre Stockholm til Nordens finansielle hovedstad.

Finansnæringen står ikke på den politiske agendaen på samme måte i Norge. Det bør den gjøre. FAFO-rapporten vil dokumentere at det er en næring som gir betydelige bidrag til verdiskapingen, og at det er en næring med et betydelig vekstpotensial.

Økt internasjonal konkurranse
Sterkere internasjonal konkurranse har i andre land ført til økt oppmerksomhet om rammebetingelser.

The City of London Corporation lanserte i vår en indeks over finansielle sentra som oppdateres to ganger årlig. Andre utgave kom for kort tid siden.

London topper listen, så vidt foran New York. Deretter kommer Hongkong, Singapore, Zürich og Frankfurt. Norge ligger på 37. plass, tre plasser ned siden sist, men fortsatt så vidt foran København. Stockholm ligger på 26. plass, opp tre plasser siden forrige undersøkelse.

Analysen fra City of London ser på hvilke faktorer som er viktige for finansielle sentras konkurransekraft:

?   Mennesker: Tilgjengelighet på kompetent personell, fleksible arbeidsmarkeder, utdanningstilbud og utvikling av human kapital.

?   Forretningsmiljø: Regulatoriske forhold, skattenivå og fravær av korrupsjon.

?   Markedstilgang: Betydningen av utviklede markeder og cluster-effekten av å ha mange virksomheter sammen i ett senter.

?   Infrastruktur: Kostnader og tilgjengelighet til nødvendig infrastruktur.

?   Generell konkurransedyktighet: Sammenlikner konkurransedyktighet ut fra mer generelle økonomiske faktorer. Her ligger Norge på 13. plass, foran Sverige.

Også andre undersøkelser viser at Norge ligger langt fremme når det gjelder generell konkurransedyktighet. I en rangering The Economist har gjort ligger Norge på 12. plass, foran Sverige. Hvorfor ligger vi da så langt bak når det gjelder finansnæringen? Og hvorfor satser ikke vi like offensivt som svenskene for å gjøre noe med dette?

Finansnæringens betydning
I vår blusset det opp en debatt om hvorvidt forvaltningen av petroleumsformuen burde flyttes hjem. Aktører på ulike sider fyrte av sine forutsigbare skudd og dukket ned i skyttergravene igjen. Problemet med denne debatten er at den begynner med en konklusjon og ender i konfrontasjon. Det vi bør fokusere på er hva som skal til for å styrke den norske finansnæringens konkurransekraft i et globalt marked.

Næringen må ta sin del av ansvaret for at vi ikke har kommet dit. Vi har i for liten grad klart å dokumentere næringens betydning for verdiskapingen i landet, enten direkte gjennom næringens egen verdiskaping, eller indirekte som samarbeidspartner for andre næringer. Samtidig er dette en næring som myndighetene heller ikke har viet mye oppmerksomhet, sammenliknet med for eksempel Sverige, hvor regjeringen har ambisjoner for næringen, en egen finansmarkedsminister og har gått tungt inn i Finansplats Stockholm-prosjektet.

Når FAFOs kartlegging presenteres senere i høst, håper jeg det kan bidra til økt forståelse for finansnæringens betydning for sysselsetting, vekst og verdiskaping, og utvikling og særtrekk sammenlignet med våre naboland. På det grunnlag kan vi så diskutere rammebetingelser og hva som kreves av tiltak for at Norge skal styrke sin konkurransekraft på det finansielle området.

Samarbeid mellom myndigheter og næringen
Finansnæringen vil i økende grad møte internasjonal konkurranse. Andre land har kommet betydelig lenger enn oss når det gjelder å forstå hva den økende internasjonaliseringen innebærer, og betydningen av en offensiv tilnærming til økt konkurranse og et konstruktivt samspill mellom myndigheter og næringen som en forutsetning for gode løsninger.

Det står ikke skrevet i stein at vi skal ha en internasjonalt levedyktig norsk finansnæring om 10 eller 20 år. Det som avgjør er vår egen dyktighet og konkurransekraft. Dette er i særlig grad en utfordring for oss som næring og enkeltselskaper. Samtidig har også rammebetingelser stor betydning.

Vi bør ikke se Finansplats Stockholm-initiativet som en trussel, men som en inspirasjon og en mulighet. Myndigheter, næring og forsknings- og utdanningsmiljøer bør starte en tilsvarende prosess i Norge, og vi vil kunne samarbeide godt med Stockholm-prosjektet om felles tiltak og positive synergier på tvers av landegrensene som styrker hele regionen.

Sverige og Stockholm har noen års forsprang. Det er ingen grunn til å vente med å ta tilsvarende initiativ i Norge. Indeksen fra City of London Corporation vil hvert halvår gi oss en pekepinn på hvordan vi ligger an sammenlignet med konkurrentene. Vi vet at andre land og byer har høy oppmerksomhet om disse spørsmålene. Hvis satser aktivt, kan det få som konsekvens at kompetanse og arbeidsplasser flytter hit, og at utenlandske virksomheter velger oss fremfor alternativene.



 

Lettere å bytte bank?

Av Idar Kreutzer - 26.jun.2007 @ 11:20 - Kommentér

Norske bankkunder er forbausende trofaste. Altfor mange blir værende i banker med dårlige rentebetingelser og høye gebyrer. En viktig årsak er at mange opplever det som vanskelig å bytte bank.


Med dagens moderne banktjenester er mange tjenester koblet til kontoen - for eksempel avtalegiro og lønnsinnbetalinger. Mange parter må varsles om bytte av kontonummer, og det oppleves tidkrevende og kan medføre merarbeid.

Mer kundevennlige løsninger som gjør det enklere å bytte bank vil gi økt konkurranse mellom bankene.


Ikke bare pris
Pris og kostnad er en sentral konkurransefaktor, men kvaliteten i tilbudet er også viktig. Banker som scorer høyest på Norsk Kundebarometers undersøkelser, som Storebrand Bank og Skandiabanken, er banker det er enkelt å forholde seg til og som holder det de lover kundene.

For ett år siden tok jeg opp dette temaet i denne bloggen og foreslo at myndighetene vurderte ulike tiltak for å gjøre det lettere å bytte bank - blant annet å innføre personlige kontonummer som man kan ta med seg til en ny bank.

Finansdepartementet grep ballen, og ba Kredittilsynet sette ned en arbeidsgruppe for å «vurdere tiltak og ordninger som kan gi reduserte ulemper for kundene ved bytte av bankforbindelse», som det heter i mandatet.

Innstillingen ble lagt frem i forrige uke, og skal på høring før departementet trekker sine konklusjoner.


Høye kostnader - store gevinster
Arbeidsgruppen har vurdert om man skal kunne beholde kontonummeret ved skifte av bank. Fordelene for kundene ved et slikt tiltak er åpenbare, særlig for bedriftskunder. Arbeidsgruppen legger likevel mest vekt på motargumentene. Noen er relevante, som når man peker på behov for omfattende og kostbare systemomlegginger. Andre virker mer konstruerte, som når det vises til at Norge bør avvente et eventuelt EU-påbud om flyttbare kontonummer. Dette er ikke nødvendigvis på trappene fordi forbrukerrepresentanter i en arbeidsgruppe i EU har anbefalt «videre vurderinger og en mulig trinnvis innføring av kontonummerportabilitet i EU».

Jeg håper departementet også vil legge vekt på forbruker- og konkurransepolitiske aspekter i den endelige vurderingen. For det er ingen tvil om at det er store gevinster ved økt kundemobilitet. Økt konkurranse om kundene gir bedre rentebetingelser og lavere gebyrer.


Andre tiltak
Uavhengig av om flyttbart kontonummer blir en realitet for norske bankkunder, peker innstillingen også på et annet tiltak som vil gjøre det enklere å bytte bank. Det er å fastsette såkalte «Switching Codes», altså et regelverk som skal gjelde mellom bankene når kundene er på flyttefot. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har allerede startet et arbeid for få dette på plass fra 2008.

Målet er klare regler som tydeliggjør hvilket ansvar gammel og ny bank har, og som sikrer at flytteprosessen blir enkel og ukomplisert for kunden med f. eks. klare tidsfrister for å overføre informasjon om kundeforholdet til kundens nye bank. Dette vil være et viktig bidrag til å gjøre det lettere å bytte bank.


Finansportalen.no lanseres snart
Et annet virkemiddel for å øke konkurransen i finansmarkedet, er lanseringen av finansportalen.no, som etter planen skal skje før nyttår i samarbeid mellom forbrukermyndighetene og næringen. Her vil forbrukerne kunne sammenligne bankenes rentebetingelser og gebyrer innen boliglån, dagligbank, totalbankkonsepter og høyrentekonto. Priser og betingelser på de vanligste skadeforsikringene vil også finnes på nettsiden. Historisk avkastning og kostnader for verdipapirfond likeså. Mye av denne informasjonen finnes riktignok allerede på nett i dag, men på finansportalen.no vil forbrukerne etter hvert finne alt på ett sted.

Det er ikke mange år siden vi bare kunne flytte forsikringene en gang i året. Nå kan vi flytte når som helst, og stadig flere gjør dét for å spare penger. Vi forventer også at det skal være lett å skifte bank. Som kunder inngår vi ikke ekteskap med leverandøren. Vi vil være frie til å skifte dersom et mer attraktivt tilbud dukker opp.

Som finansnæring må vi forholde oss til dette, og erkjenne at det bare er gjennom å være konkurransedyktig på pris og kvalitet at vi kan tiltrekke oss og beholde kunder.


Forsikring - en menneskerett?

Av Idar Kreutzer - 03.mai.2007 @ 13:56 - Kommentér
Bør forsikringsselskapene ha en plikt til å gi alle kunder tilbud om forsikring - uansett helsetilstand og risiko?

«Hun er for tykk og syk for forsikring»
«Kronisk syke får ikke forsikring»
«Nekter barn forsikring»

Dette er tre avisoverskrifter fra det siste året. Jeg kunne trukket frem enda flere.

I Aftenposten 15. april fortalte Venstres nestleder Trine Skei Grande at hun nektes helseforsikring fordi hun er overvektig, har sukkersyke og astma. Samtidig foreslo Venstre et forbud mot at forsikringsselskapene får tilgang til pasientjournalene.

En viktig debatt
Dette er en viktig debatt som også engasjerer forsikringsbransjen. Tryggheten som forsikring gir, er viktig for den enkelte, og man skal ha sikkerhet for at sensitiv sykdomsinformasjon behandles på riktig måte.

Justisdepartementet arbeider med et lovforslag som skal fremmes til høsten, hvor det foreslås å stille krav til saklig grunn for at et forsikringsselskap skal kunne gi avslag på en søknad om å få kjøpt forsikring. Vi deler departementets utgangspunkt, og vil bidra konstruktivt til debatten.

Ikke fri tilgang til journaler
Det er skapt et inntrykk av at selskapene i dag har fri tilgang til legejournaler. Slik er det ikke, og det har vi heller ikke behov for. For det første må kunden gi samtykke til at selskapet henter inn helseopplysninger. For det annet henter selskapene kun inn spesifikke og relevante helseopplysninger om kunden.

Ved tegning av forsikringer spør Storebrand aldri om full legejournal, kun om det vi mener er relevante opplysninger. I noen få oppgjørssituasjoner hender det imidlertid at vi ber om hele journaler, for eksempel hvis vi opplever at fastlegen ikke gir oss objektiv informasjon.

Vi vet at forsikringssvindelen (og trygdesvindelen) øker. Forsikringsbransjen bidrar til å avdekke disse ulovlighetene. Svindelen går ut over alle kundene, som må betale høyere premier.

De aller fleste får forsikring
Det skal selvsagt ikke være slik at bagatellmessige skader flere år tilbake i tid skal føre til unntak eller nektelse av forsikringer. Oppslag i avisene kan tyde på at dette er et omfattende problem.

Selskapene kan sikkert bli enda flinkere til å vurdere hvilke skader som er relevante og ikke. Vår erfaring med dagens ordning er imidlertid at de aller fleste får forsikring. Tall fra Storebrand viser for eksempel at mer enn 99 prosent av søkerne får barneforsikring, 99,5 prosent får dødsrisikoforsikring og 90 prosent får uføredekning.

Må skille mellom folketrygden og private forsikringer
Det er selvsagt trist for personer som blir nektet å tegne forsikring eller som får unntak i dekningene. Denne gruppen må imidlertid tas vare på av samfunnet og folketrygden, ikke av private forsikringsselskaper.

For det er en vesentlig forskjell på folketrygden, som er obligatorisk og omfatter alle, og private forsikringer som er valgfritt å kjøpe.

De mest utsatte vil tegne
Erfaringsmessig vet vi at de mest utsatte alltid vil tegne mest forsikring. På 90-tallet solgte forsikringsselskapene gjeldsforsikring til lånekunder uten helsevurdering. Det endte med at selskapene tapte store penger, fordi de med dårligst helse var overrepresentert i kundemassen.

Mange vil også huske bilforsikringen fra Trygg Hansa og OBOS rundt tusenårsskiftet, hvor alle bileiere fikk lik forsikringspremie uavhengig av tidligere opptjent bonus og alder. Det resulterte i at OBOS fikk mange tusen unge og uerfarne bileiere som medlemmer, og Trygg Hansa fikk en svært kostbar lærepenge.

Vil resultere i høyere premier
Begrensninger på forsikringsselskapenes tilgang til relevant helseinformasjon, kan føre til at erstatningsutbetalingene øker dramatisk. I neste omgang vil selskapene måtte øke premiene tilsvarende. Premiene kan lett bli så høye at personer med normal helse ikke ser seg tjent med å tegne forsikring.

Det er med andre ord helt nødvendig at forsikringsselskapene får relevante helseopplysninger for å kunne vurdere den risikoen de skal ta på seg. Samtidig må selvsagt bransjen være sitt ansvar bevisst og sørge for at sensitiv sykdomsinformasjon behandles på riktig måte og at kundene får lik og rettferdig behandling.

Bli enige om pensjon!

Av Idar Kreutzer - 06.mar.2007 @ 10:41 - Kommentér
I løpet av våren skal Stortinget ta stilling til utformingen av det nye pensjonssystemet. På pensjonsområdet er langsiktighet og forutsigbarhet alfa og omega. Det krever et bredt politisk forlik som kan bli stående gjennom valg og regjeringsskifter. Vi trenger et forlik som omfatter alle tre pilarer i pensjonssystemet og som åpner for å kombinere egen sparing med pensjonssparing gjennom bedriften.

Pensjonssystemet har historisk hatt tre pilarer: Folketrygden, tjenestepensjonsordningene og privat pensjonssparing. Regjeringen bestemte seg i fjor for å fjerne den tredje pilaren, privat skattestimulert pensjonssparing (IPA), uten forhåndsvarsel eller drøfting med andre parter. I Storebrand har vi det siste halvåret opplevd hvordan dette har skapt usikkerhet og utrygghet hos våre kunder, som måtte forholde seg til at rammebetingelsene for deres sparing til pensjonstilværelsen ble endret bokstavelig talt over natten. Saken fremstår som et skoleeksempel på hvordan endringer i pensjonssystemet ikke bør gjøres, og fremgangsmåten bør ikke friste regjeringen til gjentakelse.


Godt grunnlag for enighet
Både regjering og opposisjon har tidligere understreket betydningen av at det nye pensjonssystemet har bred politisk forankring. Grunnlaget burde være godt. Innstrammingstiltakene som skal sikre at pensjonssystemet har bærekraft til å tåle veksten i antall eldre er allerede vedtatt: Pensjonene skal reduseres ettersom gjennomsnittlig levealder i befolkningen øker, og pensjoner under utbetaling skal få lavere regulering enn i dag.

Det som nå er til behandling, er Regjeringens forslag til modell for opptjening og uttak av pensjon i den nye folketrygden. På flere sentrale områder er regjeringen og opposisjonen enige:

  • Fra besteårsregel til alleårsregel: I dag er det de tyve årene med høyest inntekt som bestemmer hvilken pensjon du får fra folketrygden. I det nye systemet skal alle år telle likt.
  • Fleksibel pensjon: I dag er pensjonsalderen i folketrygden 67 år. I det nye systemet skal du kunne gå av som 62-åring, men da med lavere pensjon.
Motsatt vil du få høyere pensjon ved å stå lenger i jobb.Opposisjonen presenterte sine krav for en måneds tid siden:
  • Grensen for opptjening av pensjonspoeng i folketrygden må økes fra 7 G til 8 G (G=62 892 kr).
  • Opptjening av omsorgspoeng i inntil seks år.
  • Ny ordning for privat pensjonssparing som er minst like god som de tidligere ordningene.

Når dette skrives er det over en uke siden forhandlingene ble brutt, i følge opposisjonen fordi regjeringspartiene ikke viste tilstrekkelig vilje til å komme deres krav i møte.

Jeg håper at forhandlingene blir gjenopptatt om kort tid, men da på partiledernivå. Sett i forhold til helheten i pensjonsreformen og den brede enigheten som allerede er etablert på sentrale punkter, er ikke opposisjonens krav mer omfattende enn at det bør være fullt mulig å komme frem til et forlik som alle parter kan stille seg bak innen fristen 20. mars.


Regjeringen kan bruke sitt flertall til å få vedtatt stortingsmeldingen uten endringer, men det vil være lite klokt. I denne saken er det ikke tilstrekkelig for regjeringen å få banket sitt syn gjennom. Man må også ha trygghet for at vedtakene blir stående selv om det kommer nye flertallskonstellasjoner og nye regjeringer.


Økt behov for privat sparing
Et sentralt tema i forhandlingene er om privat pensjonssparing skal ha en plass i pensjonssystemet. Alle andre europeiske land har ordninger som stimulerer til individuell pensjonssparing i tillegg til kollektive ordninger. Dette er et viktig prinsipielt spørsmål. Mennesker har ulike ønsker og behov når det gjelder pensjonssparing, og mulighet til individuell sparing er et viktig supplement til de kollektive dekningene i folketrygden og tjenestepensjonsordningene.


Bruken av IPA viser dette. På tross av at skatteincentivene ikke var veldig sterke, sparte 630 000 nordmenn til pensjon i IPA. Gjennomsnittlig årlig sparebeløp var ca 12 000 kr ? ikke et stort beløp men nok til å kunne gi et godt tillegg til pensjonen fra folketrygden dersom man begynte sparingen i god tid før pensjonsalder.


Behovet for privat pensjonssparing blir ikke mindre i det nye pensjonssystemet, tvert i mot. Når besteårsregelen erstattes med en alleårsregel, kan man ikke lenger lene seg på 20 gode år med høy inntekt. Alle år teller med, og perioder med lav inntekt slår direkte ut i lavere pensjon. Ytelsene fra folketrygden reduseres ettersom levealderen i befolkningen øker. Pensjonen skal avkortes dersom man vil pensjonere seg før 67 år. Behovet for å kunne kompensere for dette gjennom privat sparing vil bli større. Riktignok har alle arbeidstakere fått rett til obligatorisk tjenestepensjon, men denne vil for de fleste bare kompensere for innstrammingene i folketrygden.


Regjeringen har allerede innrømmet at dersom det blir et forlik, skal en ny ordning for privat pensjonssparing være del av dette. Jeg mener pensjonsreformen og vedtak om å fjerne IPA gir grunnlag for å tenke nytt rundt privatpensjonssparing. Ikke minst innføringen av obligatorisk tjenestepensjon aktualiserer dette.


Grunnlag for å tenke nytt
I løpet av 2006 økte antall nordmenn som var omfattet av innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger fra drøyt 100 000 til over 700 000. Disse får hver sin pensjonskonto, og bør på individuelt grunnlag kunne velge å spare mer på denne kontoen enn det arbeidsgiveren har bestemt. Slik vil man på en enkel og grei måte kunne tilpasse pensjonssparingen til de ønsker man selv har for alderdommen. Rammen skattestimulert for privat pensjonssparing kan f. eks. settes til 1 G. Ved å knytte rammen til G hindrer man at ordningen mister verdi. IPA-grensen sto stille på 40 000 kr i neste ti år. I den perioden sank den reelle verdien av grensen fra neste 1 G til 0,64 G.


I tillegg til mersparing i innskuddspensjonsordningene, bør en slik ramme også kunne benyttes til pensjonssparing i forsikring, bank og verdipapirfond slik som i den gamle IPA-ordningen. Slik vil alle få den samme sparemuligheten, uavhengig om og hvilken tjenestepensjonsordning man har.

Lovverket åpner i dag for ansattesparing i tjenestepensjonsordningen. Denne muligheten kom for bare ett år siden, men blir ikke brukt fordi det er satt som krav at sparingen som andel av lønn må være lik for alle ansatte i bedriften. Dette kravet om kollektiv sparing gjør at denne muligheten for tilleggssparing i tjenestepensjonsordningen ikke blir brukt.


Forskjellene mellom de ansatte når det gjelder alder, livssituasjon, spareevne og sparevilje blir for store. Bare 1,4 prosent av bedriftene som har innskuddsordning i Storebrand har benyttet seg av denne muligheten, og dette er i hovedsak små bedrifter, med i snitt 11ansatte.


Skal ansattesparing få betydning, må dette gjøres til en individuell mulighet. Jeg må kunne velge å spare mer til pensjon selv om jeg ikke klarer å få med meg alle kolleger på å spare like mye. I en spørreundersøkelse Norstat gjennomførte for Storebrand like før jul, svarte så mange som 40 prosent at de ønsker å spare mer i bedriftens pensjonsordning dersom det gis mulighet for det. De fleste vil spare moderate beløp, rundt 10.000 kroner årlig, dersom dette blir skattemessig gunstig.


Eneste europeiske land uten privat pensjonssparing?

Hvis tidsplanen for behandling av pensjonsmeldingen holdes, vil vi før påske få en avklaring når det gjelder både opptjeningsmodell i folketrygden og ny modell for privat pensjonssparing.

Forhåpentligvis kan regjeringspartiene og opposisjonen bli enige om utforming av den nye folketrygden samtidig som man sikrer at Norge ikke forblir det eneste europeiske landet uten skatteordninger som stimulerer til privat pensjonssparing. Vi trenger et bredt forlik som sikrer et pensjonssystem som ikke bare har økonomisk men også politisk bærekraft.

Hvis opposisjonen og regjeringspartiene ikke lykkes med dette, vil det være et stort nederlag for begge parter.


Sykefraværet kan reduseres

Av Idar Kreutzer - 09.jan.2007 @ 11:44 - Kommentér
325.000 nordmenn i yrkesaktiv alder mottar uføreytelser fra folketrygden. Arbeidsmarkedet er svært godt og ledigheten er rekordlav. Det burde gi et godt utgangspunkt for å realisere målet om økt yrkesdeltakelse for mennesker med nedsatt arbeidsevne. Likevel er det stadig flere som har trygd som viktigste inntektskilde.

Trygdeetaten (nå NAV) har satt i gang omfattende tiltak for å følge opp og bistå uføretrygdede som ønsker å prøve seg i arbeidslivet igjen. Så langt er effekten begrenset. Når mennesker først har havnet utenfor arbeidslivet, er det vanskelig å komme tilbake. Skal antallet uføre reduseres, må først og fremst tilfanget av nye uførepensjonister begrenses. Nøkkelen er å redusere sykefraværet, og sikre bedre oppfølging av langtidssykemeldte.

Siden 2001 har partene i arbeidslivet og staten arbeidet sammen for å redusere sykefraværet. Etter en forbigående reduksjon i 2004 fortsetter likevel sykefraværet å vokse. Det var bakgrunnen for at regjeringen i høst foreslo å endre sykelønnsordningen.

Øke innsatsen fra arbeidsgiverne
Tanken bak forslaget var at arbeidsgiverne gjennom å få ansvar for deler av sykelønnsutgiftene gjennom hele sykemeldingsperioden skulle øke sin innsats for å redusere fraværet. Slike økonomiske incentiver kan føre til at arbeidsgivere styrker det forebyggende arbeidet. På den annen side skyldes bare 30-40 prosent av fraværet forhold på arbeidsplassen. Bedriftene har også allerede betydelige kostnader knyttet til langtidsfraværet. NHO har anslått gjennomsnittskostnaden for tapt produktivitet pr fraværsdag til å ligge på rundt 1900 kr.

Regjeringens forslag til ny sykelønnsordning bar preg av å være skrudd sammen for å dekke et finansieringsbehov. Regjeringen kunne funnet en mer konstruktiv tilnærming i Sandman-utvalgets innstilling fra 2000. Deres forslag var balansert og innrettet som et nullsumspill, hvor økte sykelønnsutgifter ble kompensert av redusert arbeidsgiveravgift. Innsparinger for staten ville dermed bare komme som følge av redusert sykefravær, og staten ville ikke spare penger før bedriftene også gjorde det. Denne gjensidigheten ble borte i regjeringens forslag. Staten skulle sikre sin innsparing med en gang, og lot det være opp til bedriftene å dekke regningen gjennom lavere fravær. Så vet vi også hvordan det gikk med dette forslaget.

Regjeringen og partene har blitt enige om å videreføre IA-samarbeidet og sette i verk en rekke nye tiltak. Jeg vil peke på tre forhold som sentrale for å nå de målene som er satt:  IA-samarbeidet må videreføres og forsterkes.

Grunnleggende riktig
IA-avtalen har bidratt til økt innsats mot sykefravær i norske bedrifter. Over 8000 bedrifter, med mer enn 60 prosent av den samlede arbeidsstyrken, har fulgt myndighetenes oppfordring om å satse på samarbeidet om et mer inkluderende arbeidsliv.


Selv om fraværet samlet sett ikke har gått ned, er tankegangen bak IA-samarbeidet grunnleggende riktig. Bedrifter som har arbeidet målbevisst og systematisk kan også vise til gode resultater. Nøkkelen til lavere sykefravær ligger i holdninger og aktiviteter på den enkelte bedrift, og forutsetter et godt samarbeid mellom ledelse og ansatte. Endringer i sykelønnsordningen kan ikke erstatte dette. De nye tiltakene som skal settes i verk etter forslag fra LO og NHO bør bidra til ny kraft i dette arbeidet.

Storebrand var blant de første virksomhetene som inngikk samarbeidsavtale med trygdeetaten vinteren 2002. Som leverandør av pensjonsordninger og helseforsikringer er Storebrand i dialog med mange virksomheter i både privat og offentlig sektor om sykefravær og problemstillinger relatert til helse, miljø og sikkerhet (HMS). Gjennom kontakten med våre bedriftskunder ser vi klart hvor stor betydning ledelsesfokus og aktiv oppfølging av HMS-tiltak på arbeidsplassen har å si for fraværsutviklingen. Vi ser en klar sammenheng mellom andelen ansatte som blir uføretrygdet eller velger AFP og det arbeidet som gjøres på bedriften for å forebygge og redusere sykefravær. Derfor jobber vi aktivt for å motivere alle våre kunder til å inngå IA-avtale, og gir råd om hvordan de best kan lykkes i arbeidet med å skape et inkluderende arbeidsliv.

 Målrettet innsats i bedriftene

Vi ønsker å stimulere våre kunder i privat næringsliv og offentlig sektor til målrettet bruk av HMS-tiltak for å redusere sykefraværet. Det vil gi de ansatte bedre trivsel og økt livskvalitet. Bedriftene vil få større verdiskaping og lavere sykefraværskostnader. Både for oss som forsikringsselskap, men også for samfunnet, vil det gi store besparelser ved at sykefraværet går ned og færre blir uførepensjonister. Bedrifter som inngår HMS-avtale med Storebrand får redusert premie på uføreforsikringen. Avtalen består av helseforsikring og HMS-rådgivning fra Storebrand. Helseforsikringen sikrer at ansatte som blir syke raskt får tilgang til nødvendig helsehjelp. Vi setter som forutsetning for å kunne inngå slik avtale at bedriften har inngått IA-avtale.

 Helseforsikring sikrer rask retur til arbeid

Det er positivt at regjeringen vil bruke 630 millioner kroner på å kjøpe helsetjenester for å løfte sykmeldte ut av helsekøen og bringe dem raskere tilbake i jobb. Samtidig er det et paradoks at i tilfeller hvor arbeidsgiver vil gjøre det samme for sine ansatte blir dette skattlagt. Skatten på helseforsikringer og behandlinger betalt av arbeidsgiver reduserer bedriftenes mulighet til å bruke slike ordninger for å sikre at ansatte som blir syke kommer raskt tilbake. Det er gledelig å se at flere fagforeninger har engasjert seg i dette spørsmålet, og stiller spørsmålstegn ved rimeligheten i at ansatte må skatte av behandlinger og helseforsikringer betalt av arbeidsgiver. 

 

Knapphet på arbeidskraft er en hovedutfordring for regjeringen, og et tema jeg har berørt tidligere i denne spalten. Vi trenger færre på trygd og flere i arbeid. Sykefraværsutviklingen er en prøvestein for om vi klare å snu utviklingen. Klare vi ikke hjelpe sykmeldte tilbake i arbeid etter kort tid gjennom tilrettelegging og tiltak som gjør det mulig å bruke restarbeidsevnen, klarer vi heller ikke hjelpe uføretrygdede tilbake til arbeid etter mange år utenfor.

 

I løpet av året skal Stortinget behandle pensjonsreformen, stortingsmeldingen om velferd, arbeid og inkludering og stortingsmeldingen om seniorpolitikk. På ulike områder skal disse dokumentene og behandlingene av dem gi svarene på hvordan vi skal sikre fremtidig velferd gjennom bedre utnyttelse av arbeidskraftsressursen gjennom økt avgangsalder, lavere sykefravær og høyere yrkesdeltakelse. Pensjons- og trygdeordningene må utformes slik at arbeid alltid fremstår som et mer lønnsomt alternativ enn trygd. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig.

Det viktigste for å få folk til å stå lenger i jobb og ønske seg raskt tilbake er arbeidsplasser hvor de ansatte kan utfolde seg og føler seg verdsatt.


Kampen om kompetansen

Av Idar Kreutzer - 13.nov.2006 @ 12:12 - Kommentér
Regjeringen kaller det aktiv velferdspolitikk. Vi kaller det anvendelse av sårt tiltrengte ressurser.

I dag har aldri yrkesdeltakelsen vært høyere og behovet for kompetent arbeidskraft er sterkt økende. Da er det et paradoks at om lag 700.000 nordmenn i yrkesaktiv alder som står utenfor arbeidslivet. Dette er blant annet langtidssykemeldte, uførepensjonerte, tidligpensjonister og arbeidsledige. Blant sistnevnte gruppe finnes mange eldre, mange med minoritetsbakgrunn og mange med redusert funksjonsevne.  De dette gjelder blir stående utenfor arbeidslivet, og samfunnet går glipp av verdifull kompetanse.

Regjeringen har i løpet av de siste ukene lagt frem omfattende stortingsmeldinger om pensjonsreform, seniorpolitikk og velferdsordningene.  Det er en fare for at slike reformer virker stigmatiserende for dem det gjelder. Man settes i bås ut fra den trygdeordning, diagnose, alder eller etnisk bakgrunn man har. Det som slår meg er at utgangspunktet ofte tas i et hjelpe- og omsorgsperspektiv.

At den enkelte er en viktig ressurs på grunn av sin kompetanse kommer i andre rekke.

Knapphetsfaktor
Kompetanse er i økende grad en knapphetsfaktor. For 40 år siden begynte de fleste i arbeid etter endt skolegang i slutten av tenårene, stiftet familie og ble hos den samme arbeidsgiveren frem til pensjonsalderen. Nå bruker vi lengre tid på utdannelse, entrer arbeidslivet senere og forventer at lavere pensjonsalder og økt levealder skal gi oss en lang og aktiv pensjonstilværelse.

Når vi samtidig føder færre barn, vil befolkningen eldes. Gjennomsnittseuropeeren er i dag 37,7 år og vil i 2050 være 52,7 år. Dette får blant annet konsekvenser for framtidig skattenivå, pensjons- og omsorgsforpliktelser og ikke minst; behovet for å beholde kompetente medarbeidere og å tiltrekke seg dyktige nye medarbeidere.

Storebrand er en kompetansebedrift og vi er avhengige av å rekruttere og beholde de mest kompetente medarbeiderne. Da er det viktig å kunne trekke på en bredest mulig base av tilgjengelig kompetanse uavhengig av kjønn, alder, funksjonshemming etter etnisk bakgrunn. Derfor inneholder alle våre stillingsannonser følgende oppfordring:

«Vi er opptatt av mangfold og oppfordrer kvalifiserte kandidater til å søke uansett alder, kjønn, funksjonshemming eller kulturell bakgrunn.»

Det har medført at vi den senere tid har fått flere søknader fra, og rekruttert flere eldre arbeidstakere, flere med minoritetsbakgrunn og flere med funksjonshemming.  Mange høyt kompetente arbeidssøkere i disse gruppene har hatt vonde møter med potensielle arbeidsgivere som ikke har sett forbi rullestolen eller hudfargen. Ved å fokusere på kompetanse og være tydelige på ønsket om mangfold i utlysningene håper vi å gi et signal til arbeidssøkere om at de er velkomne som søkere og at det er kompetansen vi vurderer.

Vi gjør ikke dette for å opptre politisk korrekt, men fordi vi ønsker den beste kandidaten. Utnyttelse av mangfold innebærer å rekruttere fra en bredere kompetansebase.

Tilrettelegging
Vi har også lykkes i å beholde flere eldre arbeidstakere ved å oppfordre dyktige og motiverte medarbeidere til å arbeide også etter oppnådd pensjonsalder. I dag har vi 21 medarbeidere som arbeider etter oppnådd pensjonsalder, og antallet er stigende. Vi har lagt til rette for at medarbeiderne kan være hjemme inntil 10 dager i året med full lønn for å hjelpe syke foreldre og vi prioriterer helseforsikring og treningsstøtte for å holde ansatte i best mulig fysisk og psykisk form.

MMI har på oppdrag fra Storebrand gjort en undersøkelse hvor folk er spurt om hva som skal til for å arbeid ett år lenger. De fire viktigste faktorene er:
  1. Interessante og tilpassende arbeidsoppgaver
  2. Mer fleksibel arbeidstid med mulighet for å kombinere lønn og pensjon
  3. Respekt fra kolleger og overordnet
  4. «At jeg føler at arbeidsgiver trenger meg».

Lenger ned kommer høyere pensjon og høyere lønn.

Pensjonsreformen skal sørge for at gjennomsnittsnordmannen står lenger i arbeidet. Det denne undersøkelsen viser er at endringer i pensjonssystemet ikke vil være tilstrekkelig dersom vi ikke også har arbeidsplasser hvor ansatte kan utfolde seg, føle seg verdsatt og ønsker å være.

Mangfoldig arbeidsliv
Mennesker skal ikke settes i ulike båser, men verdsettes ut fra den enkeltes individuelle kompetanse og særegenhet og slik skape plass til alle i et mangfoldig arbeidsliv.

Samarbeidet mellom regjeringen og arbeidslivsorganisasjonene om et mer inkluderende arbeidsliv har hittil vært konsentrert om det høye sykefraværet. Det er viktig, men utfordringene knyttet til et inkluderende arbeidsliv går langt utover dette. Når samarbeidet med partene nå ser ut til å ha kommet på skinner igjen, bør den røde tråden være utnyttelse av arbeidskraftreserven. Mye kan gjøres med regelverk, støtteordninger og rammebetingelser. Det må i større grad lønne seg å jobbe fremfor å være trygdemottaker. Samtidig må vi som arbeidsgivere erkjenne at vi kan gjøre mye gjennom hvordan vi møter arbeidssøkere og hvordan ansatte møter nye kolleger - kolleger som ikke passer inn i A4-bildet av en yrkesaktiv nordmann.

Et inkluderende og mer mangfoldig arbeidsliv er god velferdspolitikk. Men fra vårt ståsted handler det om å få tak i den beste kompetansen.


Små lån med stor effekt

Av Idar Kreutzer - 31.aug.2006 @ 16:23 - Kommentér
Små lån til fattige mennesker kan bidra til å løfte mange i den tredje verden ut av fattigdommen.

Tenk deg følgende: En fattig veverske og syvbarnsmor i Kambodsja fikk for fem år siden 100 dollar i lån til å kjøpe bomull. Det høres lite ut, men for Hon Hen var dette starten på et liv i verdighet, og starten på at familien kunne komme seg ut av fattigdom. I dag har Hon Hen fem ansatte, og lånte nylig penger til å kjøpe en motorsykkel for å komme seg raskere til markedet. Mye av inntektene fra hennes lille bedrift går til å skaffe barna utdanning.

Dette er en sann historie. Hon Hen er en typisk lånekunde hos mikrofinansbankene.  

Ny type lån
Mikrofinans er en ny retning innenfor samfunnsansvarlige investeringer. Det handler om å tilby finansielle tjenester til mennesker som normalt ikke ville hatt tilgang på banksparing, lån og forsikringer. Der konvensjonelle banker i utviklingsland låner ut til de velstående, låner mikrofinans ut til de fattige. Der bankene låner ut til menn, låner mikrofinans ut til kvinner. Ifølge Microcredit Summit er det nær 100 millioner fattige som i dag har tilgang til mikrofinans verden over.

FNs generalsekretær Kofi Annan sier:


- Mikrofinansiering er ikke veldedighet. Det er en måte å skape idéer, energi og visjoner. Det er en måte å bygge produktive foretak på, slik at hele samfunn kan dra nytte av det.  Lånenes svært beskjedne størrelser og disse nye markedenes mangel på infrastruktur gjør at rentenivået ligger høyere enn vårt eget nivå. Allikevel har mikrofinans vist seg å være et svært effektivt virkemiddel for økt velstand og økonomisk utvikling.


Storebrand investerer

Storebrand har det siste året hatt kontakt med en rekke aktører som ønsker å kombinere finans og utvikling. Foreløpig har vi inngått avtale med tre aktører om å stille 11 millioner dollar til disposisjon for mikrolån; små lån med kort nedbetalingstid og erfaringsmessig lave tap. Fellestrekk for de avtalene vi har inngått er at aktørene er internasjonale investeringsbanker, og investeringen kan gi tilfredsstillende avkastning på våre kunder og aksjonærers kapital. Bankene har samtidig knyttet til seg et profesjonelt apparat for å håndtere mikrofinansiering i utviklingsland over hele verden.

Dersom vi antar at en låntaker låner gjennomsnittlig 100-120 dollar per år, vil Storebrands investering på 11 millioner dollar kunne nå ut til 500 000 mennesker over en 5-årsperiode. Konseptet gjør at vi kan koble samfunnsansvar med investeringsmessig riktige plasseringer. Bistandselementet ligger ikke i at penger gis bort, men at finansieringen gjøres tilgjengelig.

Stort behov
2005 var FNs internasjonale år for mikrofinans. Målet for denne markeringen var at FN skulle bidra til en mer inkluderende finansindustri og samtidig utnytte de ressurser og muligheter for verdiskapning som finnes i lokalmiljøer verden over.  Ifølge tall fra FN lever 1 av 5 mennesker på mindre enn 1 dollar per dag, og behovet for finansielle tjenester er stort.  

Oppfordrer til bredere engasjement
Mikrofinansiering er et nytt område som fortsatt er ukjent for mange. Storebrand har valgt å ta en aktiv rolle i dette arbeidet. For oss handler det om både forretning og samfunnsansvar. På bakgrunn av den erfaringen vi nå har, vil vi oppfordre til et bredere engasjement blant finansaktørene i Norge, både innenfor privat og offentlig sektor. Med unntak av flere solide programmer i regi av Strømmestiftelsen, må dagens innsats sies å være beskjeden.

Storebrand er et børsnotert selskap som er her for å skape verdier, men det er ikke likegyldig for oss hvordan vi tjener penger. Vi har 11 års erfaring med å ta samfunnsansvar i våre investeringer. Vi har ligget i forkant på dette området siden oppstarten i 1995, og ser med glede på at etiske investeringer har fått bredere oppmerksomhet. Forhåpentligvis er bransjen også nå moden for å integrere samfunnsansvar i sin virksomhet i enda større grad.  

Mikrofinans kan vise seg å gi et vesentlig bidrag til FNs tusenårsmål om å utrydde ekstrem fattigdom.


Miks tjenestepensjon og sparing

Av Idar Kreutzer - 27.jul.2006 @ 12:52 - Kommentér
Det er ønskelig at folk sparer til egen pensjon, og vi bør ha skatteregler som legger til rette for privat sparing.

Det siste Stortinget gjorde før ferien var å rive ned den tredje pilaren i det norske pensjonssystemet, skattestimulert individuell pensjonssparing (IPA). Vedtaket er uheldig.  

Skillet mellom tjenestepensjon og individuell sparing har vært vanntett. Nye ordninger som kombinerer tjenestepensjon og individuell pensjonssparing bør vurderes nærmere.

 

Det norske pensjonssystemet har hatt tre pilarer: Folketrygden, tjenestepensjoner og individuell pensjonssparing. Fremtidige utbetalinger fra folketrygden reduseres gjennom innføring av delingstall (lavere pensjon etter som levealderen øker) og nye regler for regulering av løpende pensjoner. Alle arbeidstakere skal imidlertid omfattes av en tjenestepensjonsordning, og gjennom lov om obligatorisk tjenestepensjon er det satt minstekrav til slike. Ordningen vil likevel for de fleste arbeidstakere ikke gi høyere samlet pensjon, men kompensere for lavere utbetalinger fra folketrygden.

 Kollektive ordninger – individuelle behov

All pensjonssparing er langsiktig. Det er viktig at regelverket er forutsigbart og at endringer som skjer har bred forankring. Til grunn for endringene i folketrygden og innføringen av obligatorisk tjenestepensjon ligger omfattende utredninger, høringsrunder og brede forlik i Stortinget. Både sittende og forrige regjering har vektlagt dette, fordi pensjonssystemet betyr mye for folks økonomiske sikkerhet. Derfor kom forslaget om å fjerne skatteinsentivene for IPA og livrente som lyn fra klar himmel 12. mai i år. Innstrammingen går i motsatt retning av utviklingen ellers i Europa, og gir Norge de strengeste skattereglene for privat pensjonssparing i Europa. Kuttet rammer 830.000 individuelle spareavtaler. Ordningene har vært brukt av mennesker med alminnelig inntekt og formue. 35 pst av IPA-kundene har en nettoinntekt under 250.000.

 

Med de vedtatte innstrammingene har vi et pensjonssystem som utelukkende bygger på kollektive ordninger. Skattefordelene knyttes bare til tjenestepensjonsordningen som gjelder likt for alle ansatte i bedriften. Mulighetene til individuell sparing reduseres. Det er uheldig, for det første fordi mennesker har ulike ønsker og behov når det gjelder pensjonssparing, og for det andre fordi det har en egenverdi at folk engasjerer seg i sin egen pensjon.

 Individuell pensjonssparing tilpasset OTP

Fra nyttår omfattes alle bedrifter av obligatorisk tjenestepensjon. Det gir også anledning til å tenke nytt rundt forholdet mellom kollektive ordninger og individuell tilleggssparing. Må det være vanntette skott mellom tjenestepensjonen og individuelle ordninger? Hvorfor skal ikke den enkelte ansatte selv kunne velge å spare mer i pensjonsordningen på jobben enn det bedriften har bestemt? Når alle bedrifter får tjenestepensjonsordning er det naturlig å legge til rette for privat pensjonssparing som bygger på disse. Det gir enkelthet og oversikt for den ansatte, og det legger til rette for privat sparing og engasjement.

 

Forskningsstiftelsen FAFO har vurdert disse spørsmålene på oppdrag fra Storebrand. Vi ønsker en debatt om hvordan det kan legges til rette for individuell pensjonssparing innenfor rammen av det nye pensjonssystemet.

 

Lov om innskuddspensjon åpner for at arbeidstakere kan betale innskudd, men dette må da gjelde likt for alle arbeidstakerne i virksomheten. Konsekvensen er at dette i stor grad ikke skjer, fordi det ofte er betydelige forskjeller i livssituasjon, spareevne og -vilje blant de ansatte i bedriften. Individuell tilleggssparing er ikke tillatt. Nå forsvinner også den muligheten mange har benyttet seg av til å tilleggsspare gjennom IPA.

 Valgmuligheter for den ansatte

Så godt som alle OTP-avtalene gjelder innskuddspensjon. Samtidig omdanner stadig flere bedrifter ytelsesordninger til innskuddsordninger, og det er slike ordninger som vil dominere fremover. En konsekvens er at den enkelte ansatte overtar risikoen knyttet til avkastning og dermed størrelsen på fremtidig pensjon. Da er det naturlig at den enkelte også får større muligheter til å foreta valg i tilknytning til ordningen. De fleste ordningene etableres i dag med individuelt investeringsvalg, men det kan også tenkes andre former for fleksibilitet ved at den enkelte får mulighet til å spare mer enn det som er kollektivt bestemt i bedriften. Individuell sparing i en kollektiv avtale bør ha de samme gunstige skattereglene som kollektiv pensjonssparing generelt, det vil si trekk i brutto lønn og beskatning først ved utbetaling. Dermed burde insentivene være de beste for økt sparing til alderdommen.

 

En annen mulighet er at den enkelte kan kjøpe forsikringsdekninger (for eksempel uførepensjon og etterlattepensjon) som den kollektive ordningen ikke inneholder. For eksempel gir en OTP-ordning etter minstekravene bare innskuddsfritak (fortsatte innbetalinger til alderspensjon) ved uførhet, men ingen uførepensjon. Mange vil ønske uførepensjon, og det er naturlig å knytte det til den ordningen de allerede er en del av. Andre fordeler med kollektive ordninger, er at de er rimeligere enn individuelle.

 

FAFO peker på interessante modeller for hvordan dette kan gjøres. For eksempel kan det åpnes for individuell tilleggssparing innenfor rammen av maksimale innskudd. En slik ordning vil være spesielt gunstig for de gruppene som havner på minstekravene i OTP. Lavinntektsgrupper omfattes generelt av dårligere pensjonsordninger enn grupper med høy inntekt, og de fleste bedriftene som inngår OTP-ordning legger seg på minsteinnskuddet på 2 prosent av lønn mellom 1 og 12 G. Åpning for frivillig tilleggssparing innenfor maksimalgrensene vil gi også de med lave inntekter og lave innskuddssatser mulighet til å utnytte de potensielle skattefordelene i ordningen fullt ut.

 Individuell pensjonssparing i et nytt pensjonssystem

Vi bør tenke nytt rundt individuell pensjonssparing på grunnlag av de endringene som skjer på tjenestepensjonsområdet, men regjeringen har trukket feil konklusjon. Det fremtidsrettede svaret er ikke å fjerne ordninger som fremmer pensjonssparing, men å tilpasse dem til et nytt pensjonssystem på en måte som oppmuntrer flere til å spare til egen pensjon. I det videre arbeidet med pensjonsreformen bør regjeringen legge til rette for en bred debatt om hvordan vi kan oppmuntre til individuell pensjonssparing på en måte som er tilpasset de nye ordningene og understøtter målene for reformen.

 

Pensjonssystemet står stødigere på tre enn på to pilarer. Et pensjonssystem som bare bygger på kollektive ordninger gir også dårlige muligheter til individuelle valg og tilpasning til ulike ønsker for alderdommen. Individuell tilleggssparing med skattefradrag i kollektive ordninger vil bringe den tredje pilaren tilbake, og slik gi et mer solid pensjonssystem. Pensjonssystemet bør fungere som et spleiselag mellom staten, bedriften og den ansatte. Forslagene som er skissert her vil bidra til det.    

 Økt fleksibilitet i de kollektive ordningene

Et hovedbudskap i pensjonsreformen er at vi i større grad må ta ansvar for egen pensjon gjennom arbeid. Alle år i arbeidslivet skal telle likt, og vi skal få en tidligpensjonsordning som gir økt fleksibilitet og belønner det å stå lenger i arbeid. En naturlig konsekvens av dette bør være økt fleksibilitet også i forhold til de kollektive ordningene. Hvorfor skal ikke en arbeidstaker som ønsker å gå av tidlig selv kunne bidra til å realisere den drømmen gjennom å skyte inn ekstra midler i pensjonsordningen han er tilknyttet gjennom jobben?

 Stadig flere ønsker å ta egne valg i forhold til egen pensjon. Det bør regjeringen legge til rette gjennom å åpne for individuelle valg i tjenestepensjonsordningene. Når det også kan gjøres uten å rokke ved sentrale prinsipper for disse ordningene, er det all grunn til å gå videre med å utarbeide konkrete løsninger til beste for den enkelte arbeidstaker.

Samme kontonummer hele livet

Av Idar Kreutzer - 09.jun.2006 @ 10:17 - Kommentér
Først da kundene fikk med seg mobilnummeret ble det skikkelig fart i konkurransen i mobilmarkedet. La oss få et like kundevennlig system i bankmarkedet!

Økt konkurranse er bra for forbrukerne. I dag er det en selvfølge at kundene kan ta med seg telefonnummeret når de bytter teleoperatør. Fra 2006 kan forsikringskundene bytte forsikringsselskap når de måtte ønske, mot tidligere én gang i året. Økt konkurranse gir erfaringsmessig lavere priser og bedre tjenester.  

Bankmarkedet er preget av sterk konkurranse, men liten grad av flytting. Myndighetene bør bidra til at det blir lettere å bytte bank, og har begynt med å myke opp deler av regelverket: Fra januar i år ble tinglysningsgebyret ved refinansiering av boliglån redusert fra 1 935 til 215 kroner ved overføring av samme pant. Det gjør det lettere å flytte boliglånet til en ny bank.

Ta med kontonummeret
Nå bør neste steg tas: Kundene bør kunne beholde kontonummeret ved bankbytte. Med personlige kontonumre kan nordmenn ha samme kontonummer hele livet.

I dag er det strevsomt å bytte lønns- og sparekonto fra en bank til en annen. Årsaken er at mange tjenester er koblet til kontoen – for eksempel e-faktura, autogiro og lønn. Alle parter må varsles om nytt kontonummer, og det føles tidkrevende. Bryderiet gjør at mange vegrer seg fra å bytte bank, selv om det er penger å spare på det. Ved å innføre nummerportabilitet, vil disse tjenestene automatisk følge med til den nye banken. Da vil flyttingen øke, konkurransen skjerpes og forbrukerne blir vinnerne.

Misforstått lojalitet?
Norske bankkunder er i dag forbausende lojale. De blir værende i banker med dårlige rentebetingelser og høye gebyrer. Skyldes lojaliteten at kundene likevel er tilfredse med totaltilbudet i de samme bankene? Eller er årsaken at de kvier seg for å bytte bank fordi det er strevsomt?

Forslag i EU
Innføring av nummerportabilitet i Europa ble foreslått av EU-kommisjonen for noen år tilbake. Men de europeiske bankene og sentralbankene protesterte. De mente at nytten med portabilitet var begrenset sammenlignet med kostnadene og de tekniske utfordringene. Kommisjonen gikk derfor ikke videre med å utrede mulighetene, ifølge en rapport fra det svenske Konkurrensverket.

I Sverige pågår nå diskusjonen om portabilitet. Det svenske Konkurrensverket skriver i en rapport fra januar i år at hindrene er mindre i Sverige, ettersom systemenes tekniske oppbygning er annerledes enn i resten av Europa.

Ikke utredet i Norge
I Norge har temaet om livslangt bankkontonummer så langt vekket minimal interesse. Forbrukerrådet har gjort noen spede forsøk for å få i gang en debatt, men ikke lykkes.

Vårt hjemlige konkurransetilsyn sveiper innom temaet i rapporten ”Konkurransesituasjonen i finansmarkedene” fra 2003. Der kan man lese at tilsynet ikke ser på dagens ordning som et ”konkurransemessig stort problem, særlig ikke i personkundemarkedet, fordi bytte av bank for de fleste personkunder bare innebærer å oppgi det nye kontonummeret til arbeidsgiveren.”

Muligens bagatelliserer Konkurransetilsynet saken. Jeg tror mange bankkunder lar være å bytte bank som en følge av bryderiet med nytt kontonummer. Dessuten har det de siste årene blitt mer og mer vanlig med e-faktura og avtalegiro, hvor bankbytte skaper større komplikasjoner enn ved brevgiroen – som er på vei ut sammen med betaling av giro i skranke.

Finnes motargumenter
Norske bankkontonumre er standardiserte, der hver bankfilial kan gjenkjennes på de fire første sifrene. Dermed er det lett å se hvilken bank som er avsender og mottager av pengene. Det kan hende at en omlegging av dagens system kan skape problemer samt gjøre operasjonene mer tungvint for bankene i en overgangsperiode. Men det vet vi foreløpig lite om, siden det mangler grundige undersøkelser.

Krever politisk vilje
Initiativet bør komme fra myndighetene og politisk hold. Jeg oppfordrer Konkurransetilsynet og Forbrukerrådet til å ta stafettpinnen. De kan begynne med å lese rapporten fra det svenske Konkurrensverket ”Tillträdesvillkor för betalsystem 2006:1”, hvor kapittel 5.3 er viet portabilitet.

Rapporten kan lastes ned her: http://www.kkv.se/bestall/pdf/rap_2006-1.pdf

Ha en konkurransefylt dag!

Omstilling uten opprør?

Av Idar Kreutzer - 20.apr.2006 @ 10:16 - Kommentér
Evne til omstilling er avgjørende for å opprettholde og øke velferden. Omstilling som sikrer konkurransekraft kommer hele samfunnet til gode. Likevel kan det være svært vanskelig å få gjennomført omstillingstiltak. Turbulensen rundt Norske Skogs nedleggelse av papirfabrikken Union i Skien og Hydros beslutning om å stenge ned Søderberg-ovnene i Årdal viser det.

Årsaken er at selv om omstilling og tilpasning til endringer i teknologi og markeder i sum og på sikt kommer alle til gode, så er det de få som må bære den umiddelbare kostnaden: Ansatte, familier og lokalsamfunn. Denne belastningen blir større i mindre samfunn, der alternativene er færre.  Utfordringen er å gjennomføre omstilling på en måte som sikrer verdiskapningen totalt og reduserer belastningen for de få som må bære den umiddelbare kostnaden.

Hydro er et eksempel på en bedrift som ved flere anledninger vist at selskapet kan gjennomføre tunge omstillingsprosesser i små lokalsamfunn. Nå ser det ut som om Hydro gjennom prosess og dialog med ansatte, lokale og sentrale myndigheter er i ferd med å klare dette også i Årdal. 

Arbeidsplasser vi kan leve av i fremtiden
Vellykket omstilling krever kompetanse, evne til langsiktig strategisk tenkning og betydelig klokskap. En bedrifts evne til å gjennomføre gode omstillingsprosesser har stor betydning for omdømme, tillit og dermed langsiktig verdiskapning. Omstillingsprosesser som ivaretar hensynet til ansatte og lokalsamfunnet på en god måte har størst sjanse for å lykkes uten å ende i opprør som rammer bedriftens omdømme.

Den globaliserte økonomien er ikke en forening som man selv kan bestemme om man vil være medlem av. Vi kan debattere konsekvensene, men må forholde oss til realitetene. Næringsstrukturen i Norge vil endre seg dramatisk de neste 10-15 årene. Man kan beklage tapet av arbeidsplasser i gamle næringer, men bør fokusere på mulighetene for utvikling av arbeidsplasser og produkter vi kan leve av i fremtiden. 

Vi trenger omstillingsdyktige bedrifter. Dårlige omstillingsprosesser kan hindre nødvendig endring. Hvordan kan myndigheter og bedrifter legge til rette for gode omstillingsprosesser, hvor gevinsten for de mange og kostnaden for de få i større grad balanseres? Dette burde være et av de grunnleggende spørsmålene i den næringspolitiske debatten.

Myndighetenes oppgave er å legge til rette for økt omstilling
Ofte kommer politiske myndigheter sent inn i prosessene, og vil da naturlig fokusere på symptomene: Noen mister jobben. Et krav om å stoppe omstillingen, slik at arbeidsplassene kan beholdes kan kanskje gi kortsiktig popularitet i berørte lokalsamfunn, men holder ikke som langsiktig strategi. For å sikre konkurransekraft og velferd også i fremtiden må myndighetene og den enkelte bedrift legge til rette for økt omstilling, ikke det motsatte.

Bedrifter som tidlig forstår de sentrale utviklingstrekk, og vellykket omstiller seg i tide, skaper verdi for sine ansatte, sine eiere og samfunnet som helhet. Utfordringen for politikerne er å legge til rette for omstilling og endring som en nødvendig forutsetning for velferd også i fremtiden, og fokusere politisk kraft og kreativitet på hvordan offentlige myndigheter kan fasilitere fremtidsrettet omstilling.

Bedre balanse mellom kostnaden for de få og gevinsten for de mange
Aftenposten refererte 18. april en analyse som professor Kjell G. Salvanes ved NHH har gjort av alle industrinedleggelser i Norge fra 1988 til 1998. 90-tallet var preget av omfattende omstillinger, men syv år etterpå er forskjellene i inntektsnivå for de som ble oppsagt i disse prosessene og andre industriarbeidere minimal. Noen har imidlertid falt ut av arbeidsmarkedet. Salvanes peker på betydningen av tiltak som sluttpakker og omstillingshjelp for å lette overgangen til annet arbeid.

Snarere enn å fylle verktøykassa med gamle virkemidler, bør næringsminister Odd Eriksen og Regjeringen reise debatten om hvordan myndighetene sammen med bedriftene kan legge til rette for omstillingsprosesser som gir nye muligheter til ansatte som berøres og jevner ut den umiddelbare kostnaden for de få og den langsiktige gevinsten for de mange. 

Første innlegg kommer 20. april

Av Idar Kreutzer - 18.mar.2006 @ 17:28 - Kommentér
Idar Kreutzers første innlegg vil bli publisert her den 20.april


Idar Kreutzer

Idar Kreutzer er konsernsjef i børsnoterte Storebrand og administrerende direktør i Storebrand Livsforsikring. Han har vært i Storebrand-systemet siden 1992 og innhatt ulike stillinger. Blant annet var Kreutzer konserndirektør for økonomi og finans i fem år. Kreutzer er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole og startet sin karriere som byrådssekretær for Høyres Michael Tetzchner i Oslo. Han innehar en rekke styreverv innen Storebrand-systemet. Han er også medlem av bedriftsforsamlingen til Norsk Hydro, Norske Skog og Orkla. I de to sistnevnte sitter han også i valgkomiteen. De siste årene har Kreutzer engasjert seg mye i organisasjonen WBCSD (World Business Counsel For Sustainable Development), som består av ledere for internasjonale selskaper som setter fokus på miljø- og fattigdomsproblematikken i verden.

mars 2008
ma ti on to fr
          1 2
3 4 5 6 7 8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
31            
hits